Hva skal skje i Paris?

Representanter for 190-195 regjeringer møtes i to uker. De skal forsøke å sluttføre forhandlinger om en avtale for å redusere utslippene av klimagasser nok til at global oppvarming kan begrenses til 2 grader.

Vil de klare det?

Det er større mulighet for at det blir en avtale enn på mange år, men den blir helt sikkert ikke sterk nok til å begrense oppvarmingen til to grader. Derfor må den betraktes som en etappe, fremfor en målpassering.

Kanskje du vil vite litt mer om hvordan klimaforhandlingene fungerer i praksis?
Klikk her og du får en grundig innføring.

Det er ikke første gang de forsøker?

Nei. Nesten hvert år siden Klimakonvensjonen ble undertegnet på Verdensmøtet i Rio de Janeiro i 1992 er det forhandlet om hvordan man skal stanse veksten i utslippene. Paris-møtet blir den 21. forhandlingsrunden.

Har de aldri lykkes?

I 1997 ble en avtale undertegnet i Kyoto. Der stod det at verdens utslipp i 2012 skulle være fem prosent lavere enn de var i 1990. Avtalen påla industrilandene ulike reduksjoner, mens u-landene - inkludert voksende økonomier som Kina, Brasil, Sør-Korea og Sør-Afrika - slapp å gjøre noe som helst.

Hva ble resultatet?

Verdens utslipp av klimagasser er i dag nesten 50 prosent høyere enn de var i 1990. Kinas utslipp er 250 prosent høyere.

Mange håpet på en avtale i København i 2009. Hvorfor skar det seg?

Flere årsaker: Verden stod midt i en finanskrise, ingen ledere våget noe som kunne true økonomisk vekst. Det var stor mistillit mellom Kina og USA – som sammen står for 40 prosent av verdens utslipp. USA ville ikke love kutt, hvis ikke Kina lovet. Og Kina mente USA har historisk hovedansvar for klimatrusselen. Forventningene før København var hauset kraftig opp, og ambisjonene for hva avtalen skulle omfatte var for store. Verden var ikke klar.

Christina Figueres leder klimaforhandlingene - En fargerik og dyktig dame.
Vil du høre hva hun selv mener? Vi intervjuet henne på Svalbard.

Hvorfor er så Kina viktige?

Kina har en meget sterk stemme i G77 – sammenslutningen av verdens uland, og kan langt på vei styre hva mer enn hundre land til slutt går med på. Dessuten: Kina er verdens største utslippsland, passerte USA i 2006 og slipper nå ut 50 prosent mer enn dem. I fjor passerte de Europa i utslipp per person. Kina har økt sine utslipp med 240 prosent fra 1990. Uten aktiv deltagelse fra Kina er det utenkelig å begrense global oppvarming.

Er det fordi verdens ledere mer skremt av klimaendringene at det er større sjanse til å lykkes?

Neppe. Det er langt viktigere at det folkelige kavet øker og at industrien, næringslivet og gründerne har gjort løsningene mer tilgjengelige og rimeligere. Det er enorm vekst i bransjer som driver med klimavennlig teknologi. Derfor våger mange ledere å gå lenger enn før.

Kommer alle verdens statsledere til Paris – som i København?

Nei. Det blir få statsledere der. Sammenbruddet i København ble pinlig for dem alle. Mange reiste hjem med hån og skjellsord. Det vil de ikke gjenta. Noen kommer nok, men de fleste land sender en minister eller tre. Men dersom det på slutten ser ut til å bli suksess, skal man ikke se bort fra at noen stats- og regjeringssjefer hiver seg på fløyet for å sole seg i glansen.

Mange bedrifter foretar enorme omlegginger for å redusere utslippene av klimagasser. IKEA har gjort mer enn mange tror.
Sjekk selv – klikk her.

Hvorfor er det større sjanse for at man lykkes i Paris?

Ambisjonsnivået er kraftig redusert. Det blir ingen juridisk bindende avtale, hvor verdenssamfunnet bestemmer hva hver enkelt nasjon skal gjøre med sine utslipp. I stedet blir det en forholdsvis generell avtaletekst med et vedlegg hvor alle nasjoner oppfordres til å legge inn frivillige selv-bestemte planer for hva de skal gjøre de neste ti årene.

Altså er det ren plankekjøring frem til en avtale?

Overhode ikke. U-landene vil kreve store penger på bordet – løfter om finansiering av klimatiltak. I-land med klimaskeptiske ledere som Australia og Canada vil gjøre alt de kan for å svekke teksten. Det samme vil de oljeproduserende araberstatene, og ikke minst Russland hvor ledelsen ler av hele klimaproblemet.

Men hvis det blir enige, så blir det forholdsvis lite forpliktende?

Ja, men likevel noe langt bedre enn verden har hatt til nå – altså ingenting. Allerede har 50 land varslet hva de vil legge inn i avtalen. Disse 50 landene står for 70 prosent av de globale utslippene – inkludert Kina og USA.

Så alle disse 50 lover å redusere utslippene?

Nei ikke alle. Og det er heller ikke kravet. Små, fattige land kan for eksempel love å satse på fornybar energi eller øke utslippene mindre enn de hadde planlagt. Kina har lovet å stanse utslippsveksten innen 2030, USA har lovet å kutte med 26-28 prosent innen 2025 basert med 2005 som utgangspunkt, EU skal kutte med 40 prosent innen 2030 sammenlignet med hva de var i 1990.

Har du lyst på en gladhistorie fra industrien? Før var de klima-skurker. Sjekk hva smelteverksbedriften i Odda planlegger. De bruker milliarder av kroner.

Hva er vitsen med en Paris-avtale hvis den ikke gjør at verden kan nå togradersmålet?

Paris-avtalen kan bli en grunnmur som kan bygges videre på de neste tiårene. Uten en grunnmur er det umulig å bygge et reisverk.

Hvorfor er det så viktig med en avtale akkurat nå?

Det har vært viktig i mange år. FNs klimapanel, som sammenfatter vitenskap fra hele verden, er mer sikre enn noen sinne på at påviste klimaendringer i stor grad skyldes våre utslipp. I øyeblikket, med dagens utslippsvekst, går vi mot en oppvarming på fem grader dette århundret. Det vil forandre verden, slik vi kjenner den, totalt. Uten store og raske utslippskutt vil klimaendringene bli katastrofale og irreversible, sier forskerne.

Men har ikke oppvarmingen stoppet?

Nei. Veksten i oppvarmingen av luften har flatet ut etter toppen i 1998. Etter det har oppvarmingen gått saktere enn de foregående 30 år. Forskerne mener nå at 90 prosent av den økede energimengden fra solen som blir igjen på jorden tas opp i havet. Og havet varmes opp stadig raskere. Klimasystemet utvikler seg ikke lineært – det er store variasjoner fra tiår til tiår, slik vil det også være med klimaendringer. Men temperaturen har ikke falt. 2014 var det varmeste året som er målt, juli i år var varmeste måned som er mål og bortsett fra 1998 har alle ti varmeste år som er målt vært etter år 2000.