Klima for endring på klimatoppmøtet i Peru

I to uker har klimasirkuset herjet i Perus hovedstad Lima. 12.531 forhandlere, miljøvernere, eksperter og journalister fra 196 land har danset den årlige rituelle klimadansen.

• Denne artikkelen ble først publisert i 2014.

Sterke ord og beskyldninger fra talerstolen. Lange møter i lukkede rom. Allianser. Krav, sinne og frustrasjon.

Men for første gang på lenge er det et snev av optimisme i luften når denne helt spesielle gjengen reiser hjem fra Lima i dag. Optimismen fra næringsliv og politiske ledere under New York-toppmøtet tidligere i høst synes å være på vei også inn der det er virkelig alvor, blant avtaleforhandlerne.

- Mange ofrer sine liv

Toppmøtet fikk krystallklar beskjed fra tusener i Limas gater. En salig blanding av urfolk fra Amazonas, klimaaktivister fra Europa og USA, trommer fra Afrika og buddhistmunker fra Himalaya krevde handling nå i den største klimamobiliseringen noensinne på søramerikansk jord.

En gammel dame med bowlerhatt fra Andesfjellene griper meg i armen. Sønnen oversetter. «Du, journalist fra den rike verden, fortell din leder at det haster. Isbreene våre har smeltet, vi har ikke lenger nok vann».

En mektig demonstrasjon i en del av verden hvor det er livsfarlig å være aktivist. Bare i år er mer enn femti miljø- og urfolksaktivister drept i Peru, de fleste av karteller som driver ulovlig tømmerhugst og gullgraving. Indianerlederen José Isidro Tendetza Antún av Shuarfolket i Ecuador ble funnet drept for en uke siden. Han var på vei ut av regnskogen for å tale på Lima-møtet da noen tok hans liv. «Fortell om ham», sier en talskvinne. «Verden må vite at mange ofrer sine liv.»

Krav fra mektige menn

De globale klimaforhandlingene har vært som en gordisk knute de siste to tiårene. En knute som nå kan være i ferd med å løses opp, først og fremst av to mektige herrer med et litt frynsete politisk rykte og med et voldsomt behov for å bedre sitt ettermæle.

Den ene er president i USA. Barack Obama har ikke bare klart å få med seg Kina på et oppsiktsvekkende klima-kompromiss. Han har også gitt sin utenriksminister John Kerry beskjed om å bruke amerikansk påvirkningskraft for alt det er verdt i alle verdens hovedsteder det kommende året. Obama vil ha en klimaavtale undertegnet i Paris om et år. Punktum.

Det er torsdag ettermiddag. Forhandlingene er fastlåst, som alltid når det gjenstår bare timer av et toppmøte. Diplomatene svetter og rister på hodet. Så kommer John Kerry. Vinker til fotografene, entrer en proppfull pressekonferanse. Med TV-overføring til alle rom på hele toppmøtet og videre ut i verden. Før kom amerikanske utenriksministere for å snakke ned klimatrusselen, si at de ikke vil gjøre noe. Men Kerry tordner:

«Tiden for å reversere kursen vi er på er i ferd med å løpe ut. Vi styrer fortsatt mot tragedie. Vinduet for å unngå det, lukker seg raskt.»

Han sier at alle land må med. «Selv om USA eller Kina stanser alle sine utslipp i morgen, ville det ikke være nok». «Alle land, absolutt alle land, har ansvar for å gjøre sin del». Sier Kerry og sidestiller klimaendringer med terrortrussel, globale epidemier og spredning av atomvåpen.

«En avtale i Paris løser ikke alt, men den vil sette oss på rett spor». I tre kvarter holder han en voldsom tale, sier takk og går. Pressekonferansen bryter ut i kraftig applaus. Det er sjelden.

Den franske verten

Frankrikes president François Hollande er den andre herren som må forberede sitt ettermæle. Han er vert for neste års klimatoppmøte i Paris. En garvet diplomat sier dette er Hollandes siste mulighet for en internasjonal politisk seier som kan kaste litt glans over en miserabel presidentperiode. Han har gitt tilsvarende marsjordre til det franske diplomatkorpset som Obama har gjort: Paris-avtalen skal i boks!

Og på toppen av dette er Kinas president Xi Jinping øyensynlig en pragmatisk mann som har skjønt at han må gjøre noe med sin eksplosive utslippsvekst – selv om han tviholder på at det er de gamle industrilandene har det historiske utslippsansvaret for klimaendringene.

Absolutt ikke i boks

Jeg driver gjennom den brokete folkemengden av dresser, foldeskjørt og indianere i «Lille Pentagon» – militærleiren i utkanten av Lima hvor klimatoppmøtet er i ferd med å avsluttes. Folk i alle fargenyanser. Det er lenge siden 1990, da jeg debuterte som journalist på klimatoppmøtet i Genève hvor Margaret Thatcher ropte fra talerstolen at klimaendringene er menneskeskapte og må løses straks.

Ufattelig mange politiske klimaord er sagt siden da. Årlige utslipp har økt med mer enn 50 prosent. Et tårn av dokumenter er skrevet og forhandlet om. Møter herfra til evigheten.

Noe få oppturer, mest nedturer. Men noe er annerledes nå.

På en plen mellom de enorme konferanseteltene sitter Norges klima- og miljøminister Tine Sundtoft ved et bord sammen med rådgiverne sine. Noen få minutter fri mellom møter med ulike land. Det er lunsjtid. Masse oppskåret frukt og fersk juice.

«Ja, jeg fornemmer en helt annen stemning enn bare for et år siden», sier hun. «Det er en større forståelse og enighet om at utslippene må ned. Flere, også Kina, føler klimaendringer på kroppen». «Og det er ikke lenger science fiction å være teknologioptimist. Hvem hadde for få år siden trodd man kunne kjøre elbil 50 mil uten å lade».

Vitenskapen sier at det er enda mer bråhast. Reelle klimaendringer påvises kloden rundt. Ny teknologi er billigere og bedre. Hundretusener har deltatt i klimamarsjer i verdens storbyer i høst. 400.000 i New York i september, 20.000 i det fargesprakende fyrverkeriet i Lima denne uken.

Likevel preges selve klimaforhandlingene fortsatt av gamle konflikter, og av at mange synes å ha veldig god tid. Null stress.

Lager veikart

Klimakonferansens plenumssal rommer mer enn tusen mennesker, en slags minivariant av FNs hovedforsamling, bare i et enormt telt som Peru faktisk har fått kjørt gjennom Amazonas fra Brasil. Gjenbruk fra fotball-VM!

Det er mørket her inne, litt dystert. I den ene halvdelen har alle 196 land sine bord med plass til tre-fire delegater, bakerst er det stoler på rad for presse og andre. Landene får ordet i en nøye planlagt rekkefølge. Her brukes ofte sterke ord. Noen, som Bolivias president Evo Morales, pleier å bruke anledningen til et generelt angrep på kapitalismen, mens andre, som klimaminister Tine Sundtoft, oppfordrer verden til å komme med så presise nasjonale klimaløfter som mulig. Slik at de kan sammenlignes, og det kan regnes ut om løftene er nok til å begrense oppvarmingen til 2 grader. Australia gjentar at de helst ikke vil ha noen avtale om noe som helst.

Hver dag utroper Climate Action Network, en paraply for miljøorganisasjoner verden rundt, dagens «fossile skurk», landet som er mest destruktive i forhandlingene. Av ti mulige dager har Australia fått den tvilsomme æren fire ganger. Det er rekord.

I mindre saler og små møterom forhandles det om konkrete tekster. I Lima er det forhandlet om to: En Lima-erklæring, et slags veikart for veien frem til Paris, og om et første «forslag til utkast» til det som skal bli Paris-avtalen. Det forhandles ofte mye om hvordan det skal forhandles. Begge dokumenter er i starten stappfulle av alternative formuleringer. Gradvis strykes og justeres det frem til noe alle kan godta. Oftest er ingen veldig fornøyd med resultatet – noen synes teksten går for langt, andre at den er for svak.

Parallelt med det formelle pågår et utall av møter mellom grupper av land som forsøker å samordne seg for å stå sterkere mot resten: de nordiske, de 132 u-landene, allianser av land som nesten mener det samme, øystater, land som helst ikke vil noe som helst osv.

Det enorme teltet med landenes delegasjonskontorer har i år, for første gang vært stengt for pressen, men norske forhandlere slipper oss inn når som helst. Så kan vi snoke og småprate litt der også.

En amerikansk dresskledd gjeng haster inn til USA store kontor, stressede franske damer ser rart på meg fra Frankrikes dør. Inn i den norske toger nordiske miljøministre for samordne og utveksle nyheter. Her er ingen offisiell nyhetsbulletin. Her går alt fra munn til munn. Det er viktig å vite. Norges forhandlingsleder Aslak brun hvisker noe i øret på Tine Sundtoft.

Bevegelse i klimasirupen

20 år med konferanser og endeløse møter. Hvorfor går det så tregt?

Ett svar er at klimaforhandlingene skjer i FN-regi. Det betyr at alle land, uansett størrelse, har lik rett til å snakke. Alle avtaler skal vedtas med konsensus, altså enstemmig. Det tar tid når 192 land skal si hva de mener om enhver setning, ethvert komma.

Det er mye mistillit. Da Klimakonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992 ble det bestemt at i-landene har det historiske ansvaret for klimaendringene, at det er de som skal kutte utslipp og at de skal betale for eventuelle både utslippskutt og klimatilpasning i u-landene. Denne delingen av verden har vært en hemsko i 20 år etterpå.

En ny verden

Siden jeg satt på Rios strand og skrev hjem om dette gjennombruddet for en mer rettferdig fordelingspolitikk, er verden totalt forandret: Kina er blitt verdens største utslippsland og snart største økonomi. Singapore, Saudi-Arabia og Mexico kan heller knapt kalles u-land. Og verdens u-land slipper nå ut mer klimagasser enn de gamle i-landene gjør.

Altså: Skal en ny avtale ha effekt må alle land gjøre noe – kutte eller bremse utslipp.

Og de gamle i-landene kan ikke ta hele den regningen. U-landene insisterer fortsatt på at i-landene skal betale endel. Det har hjulpet litt på stemningen at det grønne klimafondet, som skal sponse klimatiltak i fattige land, i forrige uke passerte 10 milliarder dollar – men det er ingen jubel og det har ikke fjernet mistilliten. U-landene er fortsatt livredd for alt som kan bremse deres økonomiske utvikling.

Land som ikke tror på menneskeskapt klimatrussel, bidrar også sterkt til tregheten. Australia, til en viss grad Canada og de oljeproduserende araberstatene, Venezuela og Algerie gjør ofte hva de kan for å trenere.

Frivillige løfter

Men hvorfor er det litt bevegelse akkurat nå?

Stormaktene USA og Kina, som lenge nektet enhver forpliktelse, har kommet med sine frivillige løfter. USA lover 26–28 prosent utslippskutt innen 2025, Kina vil stanse sin utslippsvekst innen 2030.

Politisk press fra disse to kan kanskje presse de fleste inn i folden i løpet av det neste året.

Og, ikke minst: Ambisjonsnivået for en global avtale er senket mange hakk.

Uforpliktende

Hvordan er ambisjonsnivået senket?

Inntil nylig har man forhandlet om en juridisk bindende avtale hvor alle land pålegges et tallfestet utslippskutt. Det har vist seg komplett umulig å få til. Sist man forsøkte, i København i 2009, endte det med ydmykende fiasko. Mange, men spesielt de store landene, er livredde for å gi fra seg suverenitet.

Nå forsøker man seg i stedet på en litt generell avtaletekst, og at landene i stedet i et tillegg vet hva de skal gjøre – uten at løftene er tema for forhandlinger i plenum.

Noen mener dette blir altfor uforpliktende, andre tenker at 20 år med krangling uten fremgang er nok, og at det er bedre med noe enn ingenting.