Verdens klimasjef - Christina Figueres:

Pragmatisk superoptimist med tårer i øynene

I Paris, om 16 måneder, vil vi dømme henne: Lyktes hun med sitt livs viktigste oppdrag, eller fortsetter verden med full guffe mot klimaendringer helt ute av kontroll?

Christiana Figueres. Merk deg navnet. Hun har verdens skjebne i sine hender. Du blir nødt til å vite hvem hun er. Hun er verdens klimasjef, 58 år. Hun leder sekretariatet for FNs klimakonvensjon, og styrer prosessen frem til klimatoppmøtet i Paris i desember 2015, da alle verdens ledere etter planen skal undertegne en global klimaavtale for å få redusert utslippene av klimagasser..

Hun er intens. Hun er karismatisk. Hun er uredd autoriteter. Hun sykler til jobben og sorterer søppel. Hun snakker hull i hodet på sine venner om klima. Faren hennes var president i Costa Rica tre ganger, broren én. Hun ble knust da hun opplevet at en frosk hjemme i Costa Rica ble utryddet.

Og hun gråter når hun møter de mektige isbreene på Svalbard.

Det er hvitt rundt oss. Det er fortsatt vinter i Ny-Ålesund på Svalbard, selv om gradestokken viser pluss. Men det regner, og Kongsfjorden utenfor forskningslandsbyen er helt isfri, som den har vært de siste ti årene. Ingen is hvor ringselen kan føde ungene sine.

Himmelsk mektig

Gummibåten har tatt oss så tett til kanten av Kongsbreen som det er forsvarlig. Figueres sitter tett sammen med Verdensbankens visepresident, Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas og klimaminister Tine Sundtoft. De, og 40 andre topper, er på Svalbard for å snakke åpent i et lukket rom om klimaløsninger.

Brefronten troner massivt og isblått mer enn hundre meter over oss.

- Mektig. Himmelsk mektig, sier Christiana Figueres.

- Kan jeg få ett minutts total stillhet, roper hun.

–Skru av motoren, forsøk å være musestille alle sammen. Hyshhh! Lytt. Å høre på natur er fantastisk. Det gir de beste tankene.

Hennes voldsomme smil, den frydefulle hviningen noen minutter før over å se isveggen så nært for første gang, avløses av alvor. Lar blikket vandre på isen, havet foran og himmelen over. Igjen kommer hånden opp og tørker raskt bort en tåre.

- Dette er veldig emosjonelt, sier hun.

Sover god – noen ganger

I hverdagen har hun lite tid til å føle.

Figueres har for tiden et av verdens vanskeligste internasjonale oppdrag. Helt siden slutten av 1980-tallet har verden forsøkt å bli enige om hvordan alvorlige klimaendringer skal unngås. Siden da er utlsippene av klimagasser fordoblet. Nå har verdens ledere bestemt seg for å gjøre et nytt forsøk. Figueres skal inspirere, legge til rette for samtaler og øve press på de land som ikke gjør nok.

Hun er alltid på farten for å lovprise gode klimaløsninger, for å lære, lokke og kjefte på ministre, næringslivsfolk og eksperter. Desember 2015 kan virke langt unna, men den som har fulgt klimaforhandlinger et par tiår vet at Figueres bare har tiden og veien.

- Sover du om godt natten?

Hun ler høyt.

- Godt spørsmål. Jeg er mye bekymret, men jeg er også veldig optimistisk. Det er en kjensgjerning at politikken ligger langt bak klimavitenskapen. Men både nasjonalt og internasjonalt beveger politikken seg i riktig retning. Så, ja, noen ganger sover jeg godt.

-Hva bekymrer deg mest?

- Det er hvor hardt de mest sårbare menneskene i verden rammes og vil rammes av klimaendringer. Og det er de som er absolutt minst skyldige i situasjonen. Den urettferdigheten bekymrer mest, sier hun.

Christina Figueres bor nå i Bonn, hvor Klima-sekretariatet holder til. Hun er gift med økonomen Konrad von Nitter som jobber med bærekraftig utvikling i verdensbanken. De har to snart voksne døtre.

Verdens ledere under klimaforhandlingene i København 2009.

Depresjonen i København

Det er rett før jul i 2009. Det sludder i København, vinden feier iskald gjennom gatene, og inn under vinterfrakken. Tusenvis av forhandlere, miljøvernere og journalister forlater den danske hovedstaden med bøyd hode. De fleste vet at den skodda som la seg i konferansesalen da statslederne reiste hjem uten å undertegne en avtale, vil ligge tung over internasjonal klimapolitikk i årevis.

Depresjonen var som tatovert i pannen på selv de mest garvede forhandlerne. «Da er det på´n igjen, da.», sa en ringrev og gliste sarkastisk. Han hadde ikke sovet på en uke. Jobbet døgnet rundt for å finne formuleringer alle kunne godta. Men Han fra Kina, Han fra USA og Han fra India klarte aldri å bli enige.

Ba maya-gud om hjelp

Christiana Figueres fra Costa Rica hang sikkert også med hodet, hun var visepresident for klimakonvensjonen og sentral klimaforhandler allerede da. Men hun var neppe deppa lenge. I mai året etter utnevnte FNs generalsekretær Ban Ki-moon henne som ny klimasjef.

November 2010, et år etter København-misæren, i mexicanske Cancun møter hun for første gang klimaforhandlere for alle de 193 landene som har undertegnet klimakonvensjonen til det årlige klimatoppmøtet.

Hun starter med å påkalle Mayarikets jaguar-gudinne Ixchel. Det ble stille i konferansesalen som hadde delegater fra all verden religioner.

Ixchel skal ha vært gudinne for alt fra månen og legekunnskap til kreativitet og veving.

«Måtte hun inspirere deg. Vi er samlet i Cancun for, ved hjelp av fornuft og kreativitet, å veve sammen en respons på klimaendringene. Mine eksellenser, jeg er overbevist om at 20 år fra nå, vil vi beundre politikken i den billedvev vi skal veve og tenke stolt tilbake på den inspirasjon Ixchel ga oss».

Det ble applaus, selvsagt. Figueres humør smitter alltid.

Det blir avtale!

Bruk et par minutter på hennes Twitterkonto, @CFigueres, så skjønner du det kjapt. Litt trist og litt frykt innimellom, men de fleste meldingene går på håp, løsninger, gode ideer og skryt av dem som får til noe. «Gratulerer Kina», «Takk Deutche Bahn for å sørge for sykler til dagens markering», «Lønnsomheten i fornybar energi øker raskt» og «Obama med to nye planer for å begrense utslipp = godt signal til alle land før Paris2015»

- Tenker du at verdens skjebne ligger litt i dine hender?

- Ha! Nei, prosessen ligger i hendene på verdens regjeringer. Vi støtter og tilrettelegger for dem.

- Men hvordan går du frem? De neste 8 månedene skal du forsøke å få alle disse regjeringene til å gjøre noe de aldri har gjort før.

- Hver morgen våkner jeg opp og tenker at det er en ny dag og det er mulig å ta ett nytt skritt i riktig retning. Heldigvis er jeg født optimist, ellers kunne jeg ikke hatt denne jobben. Jeg tenker på kort sikt og lang sikt samtidig. Det er svært viktig å kjenne på alle de små seierene underveis. Og på kort sikt kommer det stadig oftere gode nyheter, sier hun.

- Som…?

- Nylig la USA frem en rapport hvor alle mulige klimakonsekvenser i hver enkelt stat i landet ble beskrevet. Det er viktig for at folk skal forstå hva som skjer. 66 forsikringsselskaper kom med felles krav til klimahandling, 60 land som tilsammen står for 80 prosent av verdens utslipp har på plass nasjonal klimalovgivning av ulik art. Og alle, ja alle, de 194 landene som er med i klimakonvensjonen sier de er sterkt forpliktet til å få til en avtale i 2015.

- Jeg tror det blir en avtale! Faktisk, det tror jeg.

-Hvorfor tror du det? De har mislyktes så mange ganger.

- Jeg tror regjeringene vil ha suksess i Paris, fordi alle land i verden nå føler konsekvensene av klimaendringer. Dessuten har verden kommet videre siden København. Det er mye mer nasjonal klimalovgivning og vedtatte tiltak på plass nå. Prisen på fornybar energi er kraftig redusert, solenergi er 80 prosent billigere enn i 2008. Finansmarkedene tenker klima, investorene ser at deres investeringer kan trues av klimaendringer. Det er mye mer sannsynlig med en avtale nå enn i København, sier hun.

-Ringer du Obama, Merkel, Putin og de andre, og ber dem gjøre mer med klima?

- Nei, henvendelser til dem går gjennom generalsekretæren. Men jeg snakker åpent og fordomsfritt til alle jeg møter – ministre og folk på gaten.

Jeg vil stå oppreist

- Du er ikke gi-opp-typen?

- Nei.

- Ingen har råd til å gi opp dette, jeg har to døtre og vil ikke overlate planeten i en miserabel tilstand til dem. Jeg vil kunne stå oppreist og si at min generasjon var den første generasjonen som forstod konsekvensene av å brenne kull og olje, og at vi tok ansvar. Det er ikke noe alternativ. Å gi opp er ikke et alternativ.

- Hvorfor sa du ja til å bli klimasjef – var det idealisme eller var det mest en karriereseier å bli toppsjef i FN-systemet?

- Det var et personlig kall. Jeg har jobbet med klima i 20 år, og da generalsekretæren spurte meg, sa jeg straks: Ja, det høres ut som det er det neste jeg skal gjøre. Jeg er klar! Christiana Figueres svarer på spørsmål uten å tenke seg om. Hun er ikke redd for å være personlig. Har ikke den distanserte, litt arrogante holdningen som mange ringrever i internasjonalt diplomati legger seg til.

Sjeikene midt i mot

I 2012 var det klimatoppmøte i Qatar, og arrangørlandets regjering har ikke akkurat utmerket seg for å få redusert bruk av fossil energi. Ei heller på dette møtet. Da det bare var igjen et par uker lekset hun på en pressekonferanse opp, og sa rett ut at arrangørene gjorde for lite for å få resultater: «Tiden renner ut. Vinduet lukker seg raskt fordi det ikke gjøres nok i raskt nok tempo». Uttalelsen kunne like gjerne kommet fra en utålmodig miljøverner. Sjeikene vred seg på stolene.

Eller da hun i fjor slo fast at økning i skogbranner i Australia skyldes varmere og tørrere klima og samtidig sa hva hun mente om at landets regjering kraftig kuttet i klimatiltak og målsetninger. «Tøv», sa landets statsminister Tony Abbott, tydelig sur over innblanding.

Og da hun i fjor kritiserte Norge for å skrinlegge byggingen av fullskala CO2-fangstanlegg på Mongstad. «Jeg er skuffet», sa hun. Under Svalbard-besøket fortsetter hun, og oppfordret Norge som verdens rikeste land til å stanse utvinningen av kull. «Dere trenger ikke de pengene». «Gå foran igjen, og vis vei ut av kullalderen».

Kan ikke pakkes inn

- Du er ikke redd for å si fra?

- Nei. Dette er for viktig til å pakke inn.

- Jeg er ikke alltid så diplomatisk. Jeg ser det som min jobb, både som leder for klimakonvensjonen og som verdensborger, men først og fremst som mor.

- Jeg har en «sang» som jeg ofte synger: «Hva gjør du, du gjør ikke nok, gjør mer».

Christiana Figueres er fra Costa Rica, et lkand uten is, med tropisk klima og et svært stort biologisk mangfold. Hun forteller at da hun var ung tok foreldrene henne med seg til en av de tropiske regnskogene i fjellene hvor de så en Golden Toad – en bitte liten gullfarvet trefrosk.

- En fantastisk opplevelse. Men da jeg tok mine egne barn dit for at de skulle få se det samme, fortalte forskerne at den er utryddet. De var ikke helt sikre, men de tror økt temperatur førte til at de fikk en sykdom. Jeg var i sjokk. Tenke at hvis jeg, som en enkelt person her i Costa Rica, hadde sett at en art ble utryddet, så skjer dette også mange andre steder rundt i verden. Dette kunne jeg bare ikke se på.

- Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Og her er jeg!

President-far og president-bror

Figueres mener barndommen har vært avgjørende for at hun har utviklet kombinasjonen av politisk kraft og miljøinteresse. Hun vokste opp på foreldrenes farm i La Lucha, et område familien fortsatt eier, og hvor Christiana sammen med storfamilien planter ny skog.

- Selv om jeg sykler til jobben gjennom gatene i Bonn, flyr jeg mye rundt i verden. Det betaler jeg for med doble klimakvoter som går til skogplanting hjemme på farmen i Costa Rica.

Hun kommer fra en politisk familie. Da hun ble født i 1956 var faren, José Figueres Ferrer president i Costa Rica for andre gang, et verv han også hadde noen år tidlig på 1970-tallet. Som leder for revolusjonen i 1948 står hans navn skrevet inn i Costa Ricas historie som frihetshelten som tok makten fra de militære og som grunnleggeren av landets demokrati. Moren hennes var medlem i nasjonalforsamlingen, og broren José Figueres Olsen var president på 1990-tallet.

Jeg er vokst opp med politikk. Men jeg er først og fremst vokst opp i naturen. Jeg ble praktisk talt født på hesteryggen. Fra jeg var veldig liten red jeg i timevis hver eneste dag. Jeg er mye lykkeligere i naturen enn med sement under føttene.

Plager vennene hele tiden

- Klarer du å hvile, eller snakker du om klima, løsninger og politikk med vennene dine hele tiden?

- Ja, jeg gjør det..

Latteren triller.

- Jeg har utdannet alle mine venner, og nå rapporterer de til meg om alt de gjør. At de sykler, bruker riktige lyspærer. Det spennende er at også mange andre nå ringer og forteller hva de gjør. Ledere i store selskaper, også fossilselskaper, ringer; «Mrs. Figueres, vi bare vil at du skal vite hva vi gjør og at vi gjør mye…». Folk forstår at alle spiller en rolle- individer, bedrifter, regjeringer. De vet jeg forventer det beste, og de vil fortelle når de gjør det.

- Blir ikke folk rundt deg lei?

- Nei. Og ikke jeg selv heller.

Jeg er jordas mor

Hun hyler av fryd når en enorm finnhval pruster luft flere meter over havflaten i Kongsfjorden. Og når flere titalls krykkjer, de små arktiske måkefuglene, letter fra isflaket sitt lager hun nye lyder.

- Du, jeg føler det litt som om jorda er barnet mitt. Venninnene mine sier jeg går litt langt når jeg sier det. Men jo, det er morsfølelse.

- Det kjenner jeg ganske sterkt.

Mer fra #klodenvår: