Den iskalde katastrofen
Det pågår et dramatisk økologisk skifte på Svalbard – som i mange andre kalde miljøer på kloden.
tekst og foto Ole Mathismoen video Sandra Mørkestøl illustrasjon Terje Tønnessen presentasjon Per Byhring
Ikke lenger arktisk
Oppvarmingen på Svalbard har vært mer enn dobbelt så stor som ellers i verden.
2,5 grader de siste 100 årene, og 2 grader varmere i havet de siste 20 årene.
Klimamodellene viser 8-10 grader oppvarming de neste 80-90 årene.
På vestkysten av Svalbard er det ikke lenger arktisk natur i fjordene.
Is smelter over hele verden. Nesten alle breer krymper.
Havisen i Arktis dekker stadig mindre områder om sommeren.
På Grønland smelter breene raskere – og taper noe sånt som 250 kubikkilometer i året.
I Vest-Antarktis, rundt Amundsen-havet, mener forskerne at bresmelting har nådd «the point of no return».
Christiana Figueres, leder for de internasjonale klimaforhandlingene
Figueres er i Arktis for første gang. Hun har halvannet år på seg til å få verdens ledere til å bli enige om en avtale for å kutte utslipp. Les intervju med henne neste uke i A-magasinet.
Hvorfor blir det varmere klima når isen smelter?
Når det er is på havet, reflekteres mye av solenergien vekk fra jorda.
Is reflekterer omtrent 50 prosent av solenergien.
Når isen smelter treffer sollyset polhavet, som reflekterer mye mindre solenergi.
Åpent hav reflekterer kun 6 prosent av solenergien. Resten absorberes i havet.
Dermed skyter klimaendringene enda mer fart.
Faktisk mister Svalbards breer omtrent 4,3 kubikkilometer is hvert år i snitt.
Men det er mye is på Svalbard, så det årlige tapet tilsvarer bare 0,07 prosent av isbreene.
Hvor pokker skal jeg føde?
Hun virker litt forvirret. Titter nysgjerrig før hun vrikker seg opp på en isklump.
Hvor skal den unge storkobben på isklumpen føde når hun neste år selv skal bli mor?
For heldekkende havis finnes nesten ikke lenger i fjordene på vestkysten av Svalbard.
Men, som storkobbe er hun opportunist.
De føder store sterke unger, og finner nok en løsning.
Før kastet, eller fødte de, på sjøisen, nå finner de seg en lump fra en kalvende bre.
Men den lille ringselen, som før lå i hundrevis på fjordisen om våren, har store problemer.
Den føder sine bittesmå unger i snøhuler på isen. Men uten is, ingen snøhuler.
Og dermed ingen ringsel.
Togradersmålet
Is er fortsatt like iskald som den alltid har vært. Men vannet og luften er varmere.
På Svalbard er den blitt mye varmere enn det globale gjennomsnittet på 0,9 grader.
Verdens politikere snakker om å begrense oppvarmingen til to grader.
I Longyearbyen på Svalbard er det allerede blitt 2,5 grader varmere i luften de siste hundre årene.
For å forstå hvor mye det er; Under siste istid var det bare 5 grader kaldere her hos oss enn det er nå.
Nå kan det bli dobbelt så mye andre veien.
Forskere ved Norsk Institutt for Naturforskning skrev nylig en rapport.
De frykter et klima sør på Svalbard à la dagens København mot slutten av dette århundret.
Da blir det «Farvel, Arktis».
Og #klodenvår er enda litt fattigere.
Som forventet
«Det som skjer på Svalbard er helt i tråd med forventningene til at Arktis varmes opp raskere.»
«Vi vil få et Svalbard som minner om Fastlands-Norge. Det høyarktiske vil være borte. Vårt mentale kart av hvordan verden ser ut må tegnes om igjen. Det som skjer er egentlig i grenselandet for vår fatteevne.»
Jan-Gunnar Winther, direktør ved Norsk Polarinstitutt
Kanonskuddet drønner
Helt innerst i Kongsfjorden ved Ny-Ålesund, den massive Kronebreens blåhvite hundre meter høye front møter havet.
Jeg er en bitte liten gjest.
Noen titalls krykkjer sløver på et isflak, pusser litt på fjærene.
Plutselig skriker de arktiske måkefuglene. Letter, flakser besatt med vingene.
Havhestene kommer flyvende som prosjektiler fra brekanten. De kjenner breens lyder.
Et sekund etter ljomer et drønn, som et kanonskudd eller jagerfly.
Men på fredelige Svalbard er det ingen soldater.
Det er Kronebreen som kalver.
Drønnet er lyden av en stor bit av breen som brekker av og raser ned i fjorden.
Vannet fråder og en stor dønning skyller utover, før det igjen blir stille, og krykkjene setter seg på flaket sitt igjen.
Så fikk jeg se det selv, at flere hundre år gammel is skaller av breen og er på vei til å bli vann.
Bare lyden av smeltende is i saltvann høres. Det knitrer.
Det er isens luftbobler, som har vært stengt inne siden tidenes morgen, som sprekker.
Det er lyden av et klima i endring.
Kronebreen har mistet mer enn én meter av høyden hvert år de siste tyve årene.
Siden 2011 har den trukket seg tilbake en hel kilometer.
Det arktiske, iskalde Svalbard, er altså i dramatisk endring.
Ismassen krymper i hele verden
«Det er voldsomt det som skjer nå. Ikke bare på Svalbard, men over hele verden mister alle store breer ismasse, til og med de som vokser i utbredelse.»
Isforsker Jack Kohler, Norsk Polarinstitutt
Nye gjester i Kongsfjorden
Vannflaten i Kongsfjorden brytes av en ryggfinne.
Det er en finnhval, verdens nest største hval, 20–25 meter lang.
Kanskje på jakt etter favorittmaten lodde og krill.
Før fantes ikke disse artene i Kongsfjorden, og de store hvalene kom sjelden.
Nå er de her titt og ofte. Hvorfor?
Fra arktisk til atlantisk
Det var i 2007 det skjedde et økologisk skifte i Kongsfjorden. En klimaendring.
Før dette levde det mye ringsel og polartorsk i fjorden.
Men med plussgrader i vannet hele året ble det for varmt for flere av de arktiske artene.
Mye av isen er smeltet, og mye sel og polartorsk har flyttet til kaldere strøk.
Atlantiske arter som hval, makrell og krill tar over.
Et naturens drama ble observert og dokumentert:
Kongsfjorden og de andre fjordene på vestkysten gikk fra å være polare, arktiske økosystem til atlantiske.
Økosystem i endring
«Kongsfjorden og de andre fjordarmene er som et laboratorium hvor vi kan se hva som vil skje med hele Svalbard og hele Arktis de neste tiårene.
At finnhvalen og knølhvalen drar inn i Kongsfjorden er beviset på at økosystemet er endret. De gamle artene presses ut, mens nye kommer til.
Torsk, lodde, makrell, steinkobbe og enkelte hvalarter tjener på det som skjer. Ringsel og polartorsk er blant dem som taper. Det er ikke lenger arktisk natur i de vestlige fjordene. Det skjer svært raskt.»
Christian Lydersen, Marinbiolog Norsk Polarinstitutt
Et tidligere besøk
Den blanke åpne Kongsfjorden og de impotente breene minner om et tidligere besøk.
Det var tidlig i september 2009, et par måneder før verdens ledere gjorde et mislykket forsøk på å få til en klimaavtale i København.
Midt ute på den enorme, nærmeste endeløse isflaten øst i Framstredet sto en alvorlig, nesten sinna, koreaner og kjeftet på verdens statsledere.
Mannen var Ban Ki-moon – generalsekretær i FN, og han nærmest ropte til sine tilhørere:
- Klimaendringene skjer raskere enn noen har trodd. Her på isen i Arktis, retter jeg nå en sterk oppfordring til samtlige av verdens ledere.
Dere må tenke og handle globalt. Nå, straks.
Ban Ki-moon holdt løftet, men ble ikke hørt i København tre måneder senere.
Den fryktelige e-posten
I mai 2014 dumpet en e-post inn fra en bekjent.
«Sjekk NASAs hjemmeside», sto det nøkternt.
Meldingen fra NASA lød:
Kollapsen av iskappen over Vest-Antarktis er i gang, og den er umulig å stoppe.
Vi er ved «the point of no return».
Hva har skjedd?
Kort fortalt:
Klimaendringer har ført til sterkere vinder rundt Antarktis.
NASAs forskerne mener dette bidrar til å presse varmt vann fra dyphavet opp til overflaten. Vannet presses så inn under breene som blant annet omgir Amundsen-havet.
Etter hvert som dette skjer blir breene ustabile og vil smelte:
Og hvis alt smelter?
Hvis all isen på den antarktiske halvøya smelter vil det føre til en global havnivåstigning på fire meter.
Men, ta det med ro, det vil ta hundrevis av år.
Rapportene viser allikevel at situasjonen er mye mer dramatisk enn det FNs klimapanel skrev i sine siste rapporter som kom ut i vinter.
Seks av de største breene i Vest-Antarktis bidrar allerede nå til høyere havnivå, mener NASA.
Irreversibel retrett
«En svært stor del av den Vest-Antarktiske iskappen har entret et stadium av irreversibel retrett. Det vil etter hvert få store konsekvenser for havnivået i hele verden.»
Glasiolog Eric Rignot i NASA til The Guardian.
Mangelfull kunnskap, men...
«Kunnskapen er mangelfull, men iskappene på Grønland og i Antarktis er de store jokerne i fremtidig klimautvikling, ikke bare på grunn av havnivåøkning, men også potensielle effekter på hav- og atmosfæresirkulasjon. Vi må følge nøye med på disse to kjempene.»
Nalân Koç, Forskningsdirektør ved Norsk Polarinstitutt
Første gang jeg sto på flystripen utenfor den norske Trollstasjonen i Dronning Mauds land sa en klimaforsker til meg at de 7–800 meterne med is under meg nok vil bli liggende i mange årtusener uansett hvor mye vi varmer opp kloden.
Jeg er jammen ikke helt sikker.
NESTE ARTIKKEL:
Bli med journalist Ole Mathismoen videre på klimareisen, inn i fuglenes rike:
Den tause våren i fuglefjellet
Klikk for å lese reportasjen fra Runde
@olemathis
Journalist Ole Mathismoen om #klodenvår:
Om halvannet år, i desember 2015, skal verdens ledere gjøre et nytt forsøk på å bli enige om en global klimaavtale. Frem til da vil vi i Aftenposten vise hvordan mennesker og dyr allerede påvirkes av klimaendringer. Vi skal skrive, filme, fortelle og fotografere. Vi skal forklare hva som skjer, hvilke konsekvenser det får og ikke minst hvilke løsninger som finnes. Og selvsagt hva våre og verdens politikere gjør og ikke gjør. Og vi vil ha debatt!