Den unge moren skulle reise bort. Før Maud Helena Østervall skulle reise til Estland den dagen for snart 20 år siden leverte hun sønnen til besteforeldrene sine. Hun var urolig, og ville ikke dra. Den seks år gamle gutten holdt rundt henne. Så sa han:
«Jeg kommer aldri til å få se deg igjen».
Barn sier sånt. Denne gangen stemte det.
Maud Helena Östervall og sønnen Fredrik Andersson. FOTO: Stein Bjørge
På svarthvitt-bildet holder Maud Helena Østervall rundt en lyshåret pjokk med en ispinne i hånden. Gutten er Fredrik Andersson. Han husker ikke mye fra barndommen. Men han husker at moren kunne bli sint hvis han ikke spiste opp maten, at hun hadde en katt som var vill om morgenen og at hun likte en type sukkertøy med ferskensmak. Hver gang han spiser det, tenker han på henne.
Fredrik Andersson (nå 26) var seks år da det hendte. De voksne visste ikke hvordan de skulle fortelle ham om forliset hele Sverige snakket om, så han var den siste i familien som fikk vite.
Først lenge etterpå fikk han vite at hun hadde lagt igjen et brev. Der beskrev hun hvilken gravstein hun ønsket: Liten og svart, med gullskrift og en hvit due på toppen.
Symbolet på det frie Estland
Maud Helena Østervall jobbet på kjøkkenet på gamlehjemmet i lille Fellingsbro nord for Ørebro. Tidlig om morgenen 26. september 1994 kjørte hun og 30 kolleger fra kommunen halvannen time med buss til Stockholm. Derfra reiste de med MS «Estonia» til Tallinn i Estland.
Skipets historie
Estlands store stolthet ble bygget i Tyskland i 1979, på bestilling fra en norsk investorgruppe.
Estonia var ikke hvilken som helst bilferge.
Hun var et symbol på det frie og selvstendige Estland etter Sovjetunionens fall. Hun var lenken til Sverige, Vesten og den nyvunne friheten. Hun var den estiske handelsflåtens store stolthet. Etter datidens forhold var det Maud Helena Østervall opplevde om bord, luksus.
I Tallinn så følget byens største turistattraksjoner som St. Nikolas-kirken og Alexander Nevskij-katedralen. De skrev navnene sine inn i gjesteboken før de kom tilbake på båten i god tid før den forlot Estland klokken 18.15 (svensk tid) den 27. september. MS «Estonia» sjøsatte annenhver dag fra Estland og Sverige. Fergen ble i hovedsak benyttet av svensker og estere, men også av mange nordmenn. På vei mot Stockholm denne septemberkvelden skulle hun møte hardere vær enn noen gang tidligere.
Da alt løsnet
Etter at skiftet som truckfører på det lokale bryggeriet er over, møter Fredrik Andersson oss i Lindesberg i Ørebro lån en mild augustdag og tar oss med til byens strandpromenade. Foran Lindessjøen står et minnesmerke i stein og glass. Moren og de 30 hun dro sammen med kom ikke tilbake. Mennesker fra 17 nasjoner mistet livet på MS «Estonia», men Sverige ble hardest rammet. 501 svensker mistet livet.
- De første årene etter at hun ble borte vet jeg ikke hvem jeg var. Jeg hadde ingen interesser. Satt mest på rommet mitt. Jeg gråt ikke og følte meg aldri lei meg, men stengte alt inne. Alle sa jeg var så stille. Men jeg kan prate hull i hodet på folk hvis jeg er trygg. Jeg vil ikke være trist og «tråkig», jeg vil være glad, sier han.
Fredrik Andersson er ikke redd for vannet. Nå har han tatt båtførerprøven og er klar til å frakte turister i båt på den vakre Lindessjøen. FOTO: Stein Bjørge
For fem år siden fikk han den store reaksjonen. Over hele Sverige markerte svenskene 15-årsdagen for ulykken. Fredrik Andersson satt i kirken i Lindesberg sammen med de nærmeste slektningene sine. De holdt hverandre i hendene og lyttet til trist musikk i en kirke fylt med blomster. Da mistet Fredrik kontrollen. Én del av ham ville løpe ut av kirken, en annen ville bli. Han ville slå noen, men også klemme. Han ville gråte, men også le. «Nå kommer jeg tilbake til meg selv», tenkte han.
- Det var da alt bristet og rant over.
- Og etterpå?
- Det føltes skjønt.
Seks alternative forklaringer
I informasjonsvakuumet som oppsto etter katastrofen, har ulike konspirasjonsteorier fått grobunn.
Han begynte å lese om forliset, og innså at mengden litteratur og teorier var enorm. Han fant frem til den tyske journalisten Jutta Rabe, som hevder at Estonia ble senket for å forhindre hemmelig last å komme til USA. Han oppdaget den svensktyske advokaten Henning Witte, som mener at Estonia ble sprengt. Han leste teoriene om at skipet kolliderte med en ubåt. Og han tenkte: «Det her må aldri dysses ned. Det må opp og frem.» Han startet Facebook-siden «Vi som vill veta den verkliga sanningen bakom ms/estonias forlisning». Den har nesten 500 medlemmer. Der skriver han:
«Fan vad jag hatar att bli i fråntagen en som man ålskar. En som var en del av ens liv. Når ordet aldrig blir så betydelsefullt och hatat. Som når man inser att man ALDRIG får tråffa henne igen. Hon kommer aldrig att få tråffa mina barn.»
- Jeg vil vite hvem som myrdet min mamma. De må svare for seg. Jeg vil at folk skal vite at det ikke var en ulykke. Jeg vil ikke at det skal bli stille, sier Fredrik Andersson.
Eksperten som ble sikker
Men det finnes eksperter som mener at det ikke finnes flere svar å gi.
For ti år siden kritiserte professor Dracos Vassalos ved University of Strathclyde de to statlig finansierte havarirapportene om forliset for å være ufullstendige. I 2006 ble han med i gruppen som skulle lage en tredje rapport, og i 2008 ble konklusjonen offentliggjort.
På telefon spør Aftenposten Vassalos om han fortsatt er usikker på hva som hendte med MS «Estonia».
Slik sank MS «Estonia»
Hvorfor sank MS «Estonia», og hvordan kunne hun synke så raskt? Forskere mener de har funnet svaret.
- Nei, svarer han bestemt.
- Vi vurderte og laget utregninger for alle mulige scenarier, også konspirasjonsteoriene. Slik har vi dokumentert at den årsaken som i dag er kjent, er den eneste mulige årsaken til at Estonia sank, sier Vassalos og utdyper:
- De første to rapportene var på rett spor. Men mangelen på riktig teknologi gjorde at man ikke kunne forklare og vise minutt for minutt hvordan skipet ble fylt med vann, snudde opp ned og deretter sank. Det kunne vi i 2006.
- Mange pårørende ønsker flere svar?
- For dem som mistet sine kjære vil det kanskje alltid være behov for mer utfyllende svar. Når det gjelder det faktiske hendelsesforløpet, har vi skissert hva som er mulig og umulig gjennom vitneutsagn, utregninger og simuleringer. Det handler ikke om hva jeg tror eller mener. Dette er matematikk og tyngdekraft.
Mer og mer trist
Fredrik Andersson er sikker på at MS «Estonia» ikke ble hevet fordi vraket skjuler for mange hemmeligheter. Tidligere ønsket han at båten skulle bli tatt opp, slik at moren kunne bli funnet. Nå har han akseptert at den er et gravsted. Men det plager ham at Maud Helena Østervall står som «savnet» på passasjeroversikten.
Fredrik Andersson har fått Estonia-ulykken nærmere og nærmere på livet etter hvert som han er blitt eldre. Han mener bestemt at det ikke var noen ulykke som kostet moren livet. FOTO: Stein Bjørge
- Jeg tenker: Hvis hun er savnet, hvor er hun? Lever hun? Så tenker jeg: Nei, selvsagt er hun død.
Så begynner jeg igjen: Kanskje hun har mistet hukommelsen, ikke vet hvem hun er og at jeg en gang møter henne. Det er vanskelig.
På slike dager kjører han fra Lindesberg mot hjemstedet Fellingsbro. Etter cirka tre mil svinger han av hovedveien ved kirken, og går til den lille steinen familien satte opp for å minnes moren. I brevet hun la igjen sto det hvordan den skulle se ut og hvor hun hadde plassert penger, fond og forsikringer. Etter at Maud Helena Østervall mistet to venner i en bilulykke, ville hun være forberedt på alt.
Sønnen både gleder og gruer seg til 20-årsmarkeringen for forliset. Oppmerksomheten rundt MS «Estonia» er viktig for ham, men han vet at han kommer til å føle mye.
- Det blir en vanskelig dag. Jeg blir egentlig bare mer og mer lei meg når jeg tenker hva som skjedde med mamma. I 15 år gråt jeg ikke. Nå gråter jeg lett. Morsdagen er verst. Alle er sammen og spiser og har det hyggelig. Hva gjør jeg? Jeg vil ikke forstyrre de andre. Så jeg kjører rundt.
En som overlevde
Mikael Öun (54) var i samme båt som Fredrik Anderssons mamma. Bare 137 av de 989 som reiste fra Tallinn overlevde. Öun var en av dem.
- Før synes jeg katastrofefilmer var litt tarvelige. I slike filmer var det alltid en som gikk gjennom alt og klarte seg til slutt. Nå er jeg en slik selv, sier han.
I godt over et halvt døgn trodde familien hans at han var død. Men Mikael Öun overlevde, og fikk til slutt ringt hjem. FOTO: Stein Bjørge
Da vi ankommer hjemmet hans 20 minutter utenfor Stockholm en sen augustkveld har han lagt Estonia-minnene sine utover stuebordet: Bilder. Et kamera med en spesiell historie. En reklamebrosjyre for MS «Estonia». Der står det: «En spånnande kryssning till Tallinn».
- Litt for spennende, sier Mikael Öun.
Han hadde vært tre dager i Estland som hjelpearbeider. Öun, da 34 år gammel, kjørte en lånt lastebil gjennom landet og leverte ting fattige estere hadde behov for. Det ble lange, sene kvelder på mørke, smale, dårlige veier og da han kom om bord på Estonia følte han seg endelig trygg.
Han handlet på taxfreebutikken, forsynte seg av middagsbuffeten som inngikk i billetten og gikk ned i den moderne båten for å ta badstu. Bølgene var så sterke at vannet i det lille bassenget ved badstuen plasket helt opp til taket.
Mikael Öun gikk deretter til lugaren sin på fjerde dekk – 4217. Da han bøyde seg frem over vasken for å pusse tennene kjente han at han burde la det være hvis han ikke skulle bli sjøsyk. Han tok på seg pysjen og la seg på sengen. Så lenge han lå på ryggen holdt han kvalmen under kontroll. Han sovnet litt før 23.00
- Jeg våknet av at båten drønnet til. «Skal det bli en slik natt?», tenkte jeg. Så kom en enda verre bølgesmell. Og tre drønn på rad. Jeg ble bråvåken, lå i helspenn på sengen. Plutselig fikk båten en kraftig slagside.
Jeg lå med hodet opp, og alt i lugaren raste ned mot døren. Jeg tenkte: «Nå må jeg opp».
Tre blitz i mørket
Menneskene om bord
Det var 989 personer om bord da skipet begynte å ta inn vann. Bare 137 av dem overlevde.
Mikael Öun dro jeans og en genser over pysjen. Deretter sko, sokkene lot han ligge. På gulvet fant han kameraet sitt som han stakk i lommen. Han åpnet døren og gikk ut, men fartøyet lutet så mye at døren dyttet ham ut på gangen før den gikk i lås bak ham. Da han kom til trappehuset på fjerde dekk så han mennesker uten klær. Mange hadde panikk. De hylte. Andre sto helt fastfrosset og holdt seg fast i det de kunne finne. Hvorfor var Mikael Öun en av de få som kom seg opp trappene og ut på dekk?
- En del mennesker går bare fremover. Min første tanke var: «Hvor alvorlig er dette?». Da jeg ikke fikk svar bestemte jeg meg for å finne ut av det selv. Jeg reiste alene. Reiser man i en gruppe er det lettere å stole på at andre tar avgjørelser for deg, sier han.
Mikael Öun har snakket mye om det som skjedde på MS «Estonia» for 20 år siden. Han har også tatt vare på mye fra den tragiske reisen. Öun mener at åpenheten har hjulpet ham mye. FOTO: Stein Bjørge
Da han kom ut i frisk luft, uskadet, men uten den ene av skoene sine, hadde Estonia nesten 45 graders slagside. Han fant en flytevest, og knøt den rundt seg. En fra besetningen gikk rundt og ropte: «Don’t jump. Stay where you are». Så gikk strømmen. Bare månen, som nå og da stakk frem fra skyene over den mørke Østersjøen, ga litt lys. «Nå er vi skipsbrudne», tenkte Mikael Öun.
Fartøyet la seg helt over på siden. Han klatret over relingen og holdt seg fast mens han begynte å gå med ustø skritt på siden av båten. «Dette er uvirkelig», tenkte han. I horisonten mente han at han så to fartøylys. Da kom han på kameraet i lommen. Han tok det frem, åpnet dekselet, og blitzet først mot det ene lyset. Så mot det andre. Til slutt trykket han av rett opp i luften, i tilfelle det fløy et helikopter over dem, og puttet kameraet i lommen igjen.
Skipet som ble borte
Katastrofedøgnet time for time
Klokken 18.15 kaster MS «Estonia» loss i Tallinn. Seks timer senere sender skipet ut sitt første nødsignal.
Hva var det som hadde skjedd? Vitneforklaringene spriker. Heller ikke de svenske og estiske myndighetene blir helt enige om til hvilke tider de ulike hendelsene den natten fant sted. Men det alle er enige om er at det gikk fort. Altfor fort.
MS «Estonia» hadde holdt full fart i flere timer, til tross for hardt vær. Hun skulle ankomme Stockholm klokken 09.30 morgenen etter og var allerede noe bak skjema. Klokken 23.55 befant skipet seg i utkanten av Åbos skjærgård. En av vaktene, Silver Linde, var på en rutinemessig runde nede på bildekket, da han hørte en uvanlig høy lyd av metall mot metall. Han ga beskjed til offiserene på broen på skipet. Ifølge vitneforklaringer fortalte flere passasjerer om de samme lydene. En sjømann ble sendt ned til bildekket for å undersøke, men fant ingenting unormalt.
Ifølge den internasjonale havarikommisjonen var lydene et resultat av at låsene på baugporten sviktet under belastningen av de høye bølgene. Andre har ment at lydene kan ha vært en eksplosjon eller kollisjon under bildekk.
Klokken 00.15: Passasjerer og besetning hørte minst to nye smell, og MS «Estonia» fikk umiddelbart slagside mot styrbord. Ifølge havarikommisjonen var det på dette tidspunktet at baugporten brakk løs fra båten og dro med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket. Det førte til at Østersjøen strømmet inn på bildekket og ga fartøyet cirka 40 grader slagside.
På grunn av den kraftige slagsiden ble de aller fleste passasjerene fanget inne i kabinene, fullstendig maktesløse mot det stadig hellende skipet. Noen av dem som befant seg i restaurantene og barene løp over bord og stoler som skled nedover gulvet og kom seg opp på båtdekket. Men på grunn av den kraftige hellingen kunne ingen livbåter sjøsettes. Bare 20 redningsflåter ble satt ut. Noen hoppet i ned i den iskalde sjøen og svømte febrilsk mot de snart overfylte flåtene.
Klokken 00.24, først en halvtime etter de første smellene, ble det første nødsignalet fra MS «Estonia» plukket opp av et annet skip. Estonia fikk kontakt med MS «Silja Europa». Med desperasjon i stemmen ba besetningen om hjelp. Men på grunn av strømbrudd fikk de ikke gitt «Silja Europa» sin posisjon før flere minutter etterpå. Fem minutter senere fikk MS «Estonia» gitt sin posisjon til MS «Silja Europa». 21Ø 48' E. Det var aller siste radiokontakt med skipet før hun sank cirka 22 nautiske mil sør for finske Utö. MS «Mariella» kom nærmere og nærmere stedet. Over radioen ga besetningen beskjed om synet som møtte dem:
- Vi saktar ner nu hår. Riktig nåra nu hår. Det år precis fullt med ljus, det verkar precis som det år masse livjoar og bojsljus hår rundt i sin kring, kanske livflottar … Nu ser vi reflexer och, hår i vattnet lite fremför oss.
- Men ni ser inte sjålva Estonia nånstans?
- Nej, det finns inga ekon hår alls, var vi kan se.
«Mayday, mayday»
I en siste kraftanstrengelse klarte besetningen om bord på «Estonia» å gi sin posisjon til skipene i nærheten. En halvtime etter dette lydopptaket er skipet under vann og besetningen på broen omkommet.
Mannen som døde
Da Mikael Öun forsto at MS «Estonia» kom til å synke tok han det han kaller sin «jåttesnabbe, helgale, men kloke» avgjørelse. Han slapp taket i relingen og skled 15 meter ned langs båten, ned mot et punkt han hadde sett livbåter. Han forsvant ned i det mørke, kalde vannet.
- Fire svømmetak tok meg opp til overflaten. Der var to livflåter rett ved meg. Jeg kunne sparke fra mot den ene mens jeg heiste meg opp i den andre. Jeg slo en slags kollbøtte inn i flåten.
Öun og en annen mann hjalp flere opp fra havet. Til slutt var de 12 i flåten. De satt helt stille fordi de fryktet at noe ville skje hvis de beveget seg.
I fem timer satt de slik i mørket, gjennomvåte, iskalde og redde i en flåte full av vann på et hav med voldsomme bølger. Noen sang salmer, stille. Andre tok ansvar for å sjekke at det gikk bra med alle. Men alle klarte seg ikke. En av flåtepassasjerene mistet livet i redningsaksjonen. En annen, en mann som bare hadde en truse på seg, døde tidlig.
- Da han begynte å bli ukontrollerbar holdt jeg hodet hans over vannet så han ikke skulle drukne. Til slutt kjente jeg at han ble stiv. Da slapp jeg ham bort mot midten av flåten. Jeg forsto at han var død, sier Mikael Öun og blir stille.
Telefonsamtalen
Redningsaksjonen
Hør radiotrafikken fra MS «Estonia»s første nødrop, til de andre skipene ankom ulykkesstedet.
«Nå er de her for å hente oss!», ropte en i flåten. Det var blitt lyst da Super Pumaen fra den finske kystvakten kom.
To og to ble de overlevende heist opp i helikopteret. Mikael Öun var i tredje pulje.
- Jeg kjente en uhørt lettelse. Samtidig føltes det veldig risikabelt å bli heist opp, det var som å være inne i en sentrifuge. Vanndråpene fra rotorene slo som spiker i ansiktet mitt.
Öun og de andre ble flydd til passasjerfergen «Silja Symfoni» som hjalp til i redningsarbeidet. Navnene deres ble registrert, og han sovnet, trygg på at kona, barna og foreldrene hans ville få beskjed om at han var reddet.
Men beskjeden hadde ikke kommet frem. Kriselinjene taklet ikke pågangen. Da Mikael Öun våknet og så på tekst-TV, så han ikke navnet sitt blant de overlevende. Kona Marita og barna Maria (7), Martin (5) og Madeleine (4) hadde reist med Mikaels far til fergeterminalen i havnen i Stockholm for å søke informasjon. Der fikk de vite at han ikke sto på listen over overlevende.
- Jeg var sikker på at han var død. Jeg begynte å tenke på hvor han hadde lagt forsikringspapirene sine, sier Marita.
Til slutt fikk ektemannen låne en mobiltelefon på «Silja Symfoni». Ingen svarte hjemme hos ham. Han ringte til foreldrene. Moren hans, som hadde fått beskjed om holde seg ved telefonen, tok av røret. Da var klokken fire om ettermiddagen. Det hadde gått nesten 16 timer siden det første nødanropet ble sendt fra broen på MS «Estonia».
- Det er Mikael, sa han.
- Er det du? spurte hun stille.
- Ja, det er meg.
- Er det virkelig du? Kan det være det? spurte moren.
Mikael Öun ramset opp personnummeret sitt for å overbevise henne. Han kom ikke på noe bedre.
Etter en stund klarte moren å komme gjennom til terminalen i Stockholm. Marita og barna ble kalt frem til informasjonsskranken. Noen sekunder senere løp en fem år gammel gutt ut blant alle de pårørende mens han ropte «pappa lever, pappa lever!».
Janno Aser fra Estonia kom med på bildet da Mikael Öun blitzet etter hjelp. Aser overlevde, og noen år senere møttes de to i regi av et ukeblad. FOTO: Stein Bjørge
- Kameraet! husket Mikael Öun da han kom hjem dagen etter. Han fikk foreldrene til å ringe politiet, og de kom og hentet det. Da han fikk kameraet og bildene tilbake en uke syntes han at bildene var så dårlige. Men to av dem viste en mann i redningsvest, sittende på siden av den veltede MS «Estonia». Mikael Öun hadde ikke sett ham da han trykket av. Da bildene av estiske Janno Aser først kom i en svensk avis og deretter over hele verden, ble de trykket som de siste bildene som ble tatt på Estonia før skipet sank. Aser overlevde også.
Noen dager før 20-årsmarkeringen av katastrofen tenker ikke Mikael Öun så ofte på sitt eget skrekkdøgn, men mer på hvorfor det ennå er så følelsesladet å snakke om MS «Estonia». Mye av det som skjedde etter forliset sliter han med å akseptere.
- De har vært der nede og sett de døde. Da må de jo ta hånd om dem. De må jo ta dem opp! Det er fryktelig. Det er ikke verdig Sverige. Det virket som om myndighetene ventet og ventet i et forsøk på å ta en riktig beslutning, og så gikk det for lang tid. Jeg tror forliset var en ulykke, men avgjørelsene i ettertid har ført til at alle konspirasjonsteoriene får leve, sier Mikael Öun.
De som skulle gjøre alt
Det opprivende etterspillet
Svenske myndigheter lovet dagen etter forliset at de omkomne skulle hentes opp. Det skjedde aldri.
- Vi skal gjøre alt vi kan for å berge de omkomne.
Det fastslo både påtroppende statsminister Ingvar Carlsson og avtroppende statsminister Carl Bildt allerede dagen etter forliset. Carlssons klare beskjed var at skipet skulle hentes opp av hensyn til de pårørende, koste hva det koste ville.
Men i månedene som fulgte ble tonen gradvis mindre selvsikker. Var det fysisk mulig å hente opp alle de døde, eller ville man kun klare å finne noen? Og hva med den psykiske påkjenningen det ville være for dykkerne som skulle utføre arbeidet – var det i det hele tatt forsvarlig?
Bilder av omkomne etter Alexander Kielland-ulykken ble vist et etisk råd som skulle vurdere heving av skipet. Det de fikk se ble avgjørende for regjeringens konklusjon om å erklære gravfred over MS «Estonia». De omkomne og skipet skulle bli liggende på havbunnen. Dessuten skulle det dekkes av et enormt lass med tung, forseglende betong.
Protestene kom umiddelbart. Presset fra de pårørende og anslag som viste at operasjonen ville bli kostbar, gjorde at betong-planene ble skrinlagt. Men avgjørelsen om å la skipet hvile i fred for all fremtid, ble stående.
I 1995 signerte en rekke land en internasjonal traktat som forbyr borgere å dykke ved vraket. Området overvåkes i dag av finsk radar. Hvordan ser likene ut etter 20 år i Østersjøen? Sissel Rogde, professor i rettsmedisin sier:
- Det er vel både dypt og kaldt i vannet, men likevel vil jeg tro at bløtdelene er borte. Knoklene, derimot, er trolig bevart. Men tennene kan nok falle ut av sine fester, og da blir det vanskelig å identifisere.
Teltet med baugporten
Én del av Estonia ble hentet opp fra dypet. Den viktigste.
For å komme til den må vi kjøre gjennom den nesten tre kilometer lange Muskötunnelen syv mil utenfor Stockholm. I taket henger kameraene tett. På den andre siden venter et militært sjekkpunkt. Kontrollboden har vinduer som det ikke går an å se inn i, og en metallisk stemme ber om identifikasjon før vi slippes inn.
Før besøket vårt i orlogsbasen var tonen streng: «Vi blir mötta vid vakten då av en person från försvarsmakten som skall OK:a vad som fotas utanför tåltet – fota inget innan han kommer!»
Noen hundre meter inn på området stanser jakten.
Inne i et anonymt, grått plasttelt står baugporten fra MS «Estonia». Den ble funnet halvannen kilometer unna fergen og tatt opp av havet i november 1994. Hver kvadratcentimeter av den ble analysert på Hangö i Finland. Siden sto den under bevoktning på havnen i Södertalje, deretter på militært område ved Stockholm, før den i 2005 kom hit.
Ingen skilt på Muskö forteller hva det 20 x 20 meter store og 15 meter høye teltet skjuler.
Innenfor døren, i ly for regnet, er det umulig ikke å bøye nakken bakover og ta innover seg den enorme 64 tonn tunge porten som er plassert opp-ned på tre digre stålbjelker. Det første man legger merke til er at den ene lårtykke stangen (hydraulikken) er revet løs fra festene og borte. Den andre er bøyd – som spagetti som har vært noen minutter i vann. I kantene av porten er stålet flerret opp. På siden ser vi de blå Estline-stripene. Årene har stjålet farge fra dem.
Baugporten til MS «Estonia». Stålbjelker gjør at det ser ut som om den svever i luften i teltet på Muskö. FOTO: Stein Bjørge
Det suser i teltet. Det er et klimakammer. Luftfuktigheten i rommet overvåkes nøye, for Sjøhistoriska museet vil ikke at baugporten skal ruste mer enn den allerede har gjort. Tanken har i mange år vært at porten det gjør så vondt å se på skal stå i et eget museumsbygg i Stockholm.
Men når? Ingen vet. Det er ennå et kostnadsspørsmål.
Etter besøket låser Ingrid Ulfstedt fra museet døren. Hun sier:
- Det føles rart å gå med denne nøkkelen i vesken.
På nøkkellappen står et navn Sverige aldri vil glemme.
