«Far truet til seg våpen fra en protysk kommandant»
14 år gamle Aage B. Aasnes så sin far gå i krigen i gallauniform i mangel av feltuniform, møtte «villmenn» fra Finlandskrigen, fant en fallen tysk soldat i et uthus og møtte
Aage B. Aasnes, 91 år, Oslo
Jeg reiste med skolebussen fra Skarnes til Kongsvinger hver skoledag fra høsten 1937, så jeg ble godt kjent med melkeramper og medelever langs veien fra Slåstad, Sander, Odals Værk og så videre, helt til bussen stanset på Kirketorvet ved den ærverdige gamle skolebygningen. Etter at krigen på kontinentet var i gang i 1939, ble det snart litt spenning i skolehverdagen.
Det kom tyske fanger, eller internerte som det het i vårt ennå nøytrale Norge, til Kongsvinger festning: Militære etter Altmark-affæren i Jøssingfjord, nedskutte flyvere og andre internerte nøt en ganske fri tilværelse hos en protysk festningskommandant. Jeg kan huske vår egen fraternisering med noen av de internerte i frøken Gustavsens kjellerkafé i Kohtgården i Gommengaten vis à vis jernbanestasjonen. Den gikk ganske livlig.
Trolig 10. eller 11. april kan jeg minnes at disse tyske internerte passerte Skarnes i retning Oslo. Jeg sto på perrongen da toget prustet forbi, flere dager før den tyske krigsmaskinen kom motsatt vei. Blant erindringsglimtene fra stasjonsplattformen er også det store tyske observasjonsflyet som lavt og nesten lydløst gled østover i skumringen og havarerte ved Galterud. Det illevarslende monsteret, en Junkers 52, hadde et skrog som minnet om bølgeblikk. Mannskapet ombord ante ikke at de var få minutter fra sin skjebne på Krogsrud ved Galterud.
Det kom en strøm av evakuerende fra Oslo
Men så tilbake til invasjonsdagen og hjemturen fra Kongsvinger til Skarnes med «Birger Buss»: En strøm av evakuerende fra Oslo-kanten møtte vi på den ennå litt vinterlige veien mot Skarnes. Vel hjemme hos mor i huset bak granhekken i det som nå kalles Strandveien, fikk jeg fra radioen med meg Quislings tordentale fra Marienlyst, etter at han hadde kuppet NRK.
Min far (pensjonert artillerikaptein Per Aasness) var for lengst «i krigen», også mine to eldre brødre, så jeg måtte sammen med mor ta meg av syke naboer og forberede evakuering. Som artillerioffiser hadde min far gjennom mange tiår virket som «rekruttskoleforstander» på Oscarsborg, med tjeneste spesielt i sommerhalvåret. Samtidig var han distriktssjef i Gommen Tømmermaalings 5. distrikt (fra Solør til Fetsund), med særlig aktivitet fra høst til langt på våren, da alt tømmer fra Glomma og bielver var overlatt til fløtning.
Far fikk truet til seg krigsutrustning fra en protysk kommandant
Det var i denne tjenesten han 10. april på Årnes stasjon slapp det han hadde i hendene og tok utfordringen fra omtrent 150 soldater som hadde møtt frem til mobilisering. Nesbuene sto der rådville, uten offiserer. Far rekvirerte busser med Kongsvinger festning som mål, og etter heftig krangel med festningskommandanten fikk de truet seg til bevæpning og annen krigsutrustning.
Det var vårløsning rundt 9. april, ennå adskillig sne, særlig i skogen. Med far og to brødre ute av huset, ble det min oppgave å engasjere meg sammen med mor og noen syke naboer i en rask evakuering til Lillesethsetra, skogleies ligger denne noen kilometer sydover, ovenfor Disenå. Ole N. Hagen og hans kone Jenny var gode naboer, som i tillegg hadde slaktet en gris et par dager i forveien, noe som ikke var av veien i dagene som skulle komme. Jeg vet ikke hvordan deres avtale med mor kom i stand, men Ole som var svært skrøpelig, skaffet hest og slede. Han ble buksert opp i sleden sammen med flesket, og en strabasiøs transport i dyp vårsne kunne begynne.
Vi overnattet tett i tett «anføttes» på gulvene
Selv var jeg langt fra hestevant, men tror vel at Per Holth, en jevnaldrende kamerat, var mer praktisk anlagt enn jeg og vel har hovedæren for at transporten virkelig lyktes, slik at vi etter noen timer kunne slutte oss til en hel del evakuerte på setra, som skulle bli vår hovedbase i en ukes tid. Det var en broket forsamling av gamle og unge i flere hus med overnatting tett i tett «anføttes» på gulvene. Jeg husker spesielt en episode med førstegangskrigere fra Kongsvinger-kanten som sultne, utmattede og takknemlige oppsøkte oss. De hadde kommet seg unna etter trefninger nede ved Glomma, hvorfra vi også hadde hørt skuddvekslingene. Nå ville de prøve å ta seg over skogen til hjemtraktene. De fikk husly, og grisslaktet var godt å ty til!
Enkelthetene fra disse dagene, eksakt rekkefølge av hendelsene, er det vanskelig å skille. Men første gåturen ned til Skarnes var spesiell, ned til en øde og tom stasjonsby med en egen illevarslende stemning. Neste gang var det plutselig liv og røre. Militære biler, bråk og krigsforberedelser, noe senere var så plutselig tyske tropper der, fortroppene hadde allerede passert! Men alt det jeg beskriver hadde skjedd i en rivende fart og sitter fast i minnet.
Selv duften av et sukkerbrød mor nettopp hadde bakt, men glemt evakueringsdagen, er der. Jeg hentet det 11. april på min første tur ned fra Lillesethsetra. Det lå i spiskammeret ved siden av kjøkkenet i et tomt, forlatt og klamt hus. Jeg pakket det ned i ryggsekken sammen med noen andre småting som jeg hadde fått beskjed om å ta med. Da jeg snek meg ut, låste døren og hengte nøkkelen på den bestemte spikeren under utetrappen, hadde jeg en merkelig tomhetsfølelse. Var det siste gang jeg forlot dette huset bak granhekken?
Møtte «villmannen» fra Finlandskrigen
Det som sitter spikret i minnet, er da de hjemkomne frivillige fra Finlandskrigen dukket opp. Alt i alt var de visst mellom 100 og 150, men det var ikke alle som preget stasjonsbyen. Vi vet jo i ettertid at mange av dem ble de aller største på krigsarenaen, Max Manus, Shetlands-Larsen, Gösta Benckert (som jeg skal komme tilbake til) og mange andre. I dette kaoset fremsto de særlig som de drevne og fandenivoldske krigerne med maskinpistoler, halvlange hvite sauskinnspelser med diger krave, runde hvite skinnluer og høye skinnstøvler. Og først og fremst med et krigsmot — og for ikke å snakke om et språk som fikk en heller uskyldig 16-åring til å tvile på egne ører!
To navn står meg spesielt i minnet fra trefningene rundt Skarnes: Løytnant Einar Gamst og fenrik Gissur Kristjannson. Den siste traff jeg i stasjonsområdet. Det var en ung, småvokst bergenser (opprinnelig islending?) som gjorde et uforglemmelig inntrykk. Denne «villmannen» fra finlandskrigen snakket jeg flere ganger med før han noen timer senere ble såret på myra ved Galgeberget (visstnok omtrent der hvor travbanen ligger i dag). Han døde noen dager senere av skadene på Sør-Odal sykehus. Einar Gamst overlevde heller ikke krigen.
I mangel av feltuniform, brukte far gallauniform
Under mine små rekognoseringstokter tok jeg meg også ut til Tronbølmoen på østsiden av Glomma i retning Disenå. Den gang var det gammel og tett skog på begge sider av veien. En mengde digre furu— og grantrær var felt, kvistet og lagt over veien som forhugninger for å sinke tyskernes fremrykninger. I hvilken grad dette skjedde, vet jeg ikke. I løpet av disse spennende dagene da jeg var nede på Skarnes før det smalt, dukket min far også opp hjemme som snarest. Det ble et kort møte og ingen koseprat. Men jeg husker at jeg syntes det var lite hensiktsmessig å se at han i mangel av feltuniform fremsto i sin gamle gallauniform fra festningsartilleriet: Sort uniform og våpenkjole og i buksene to brede, røde striper! Jeg har beholdt hans gullsnorer, epauletter, «geheng» og annen stas som hørte til uniformen, men paradesabelen er dessverre gått tapt.
Tause soldater i vaktstilling væpnet til tennene
Mer om disse timene og dagene: Gudbrand Løkken, bilforhandler og verkstedeier på Korsmo-siden, var en god bekjent av mor og far. Hans familie var blant de evakuerte på Lillesethsetra. En dag hørte vi skyting som etter hvert stilnet. Vi mente nok at tyskerne måtte ha passert, og vi to våget oss ned over Langhellene, over Damlien og mot Skarnes. Løkken var selvsagt spent på hvordan det var med hans livsverk, verkstedet som han hadde bygget møysommelig opp utover i tredveårene.
Det var ramponert og ribbet til siste skrutrekker. Selv om bygningene var intakte, skulle det ta langt tid å få hjulene i gang igjen, bokstavelig talt. For meg var det første synsinntrykket da jeg våget meg ut av skogen: Flere mitraljøser og et par mindre luftvernskyts plassert på stasjonsplattformen sammen med tause og illevarslende soldater i vaktstilling væpnet til tennene.
Tyskere hadde forsynt seg med sjokoladebeholdningen
Det var et stykke ut på formiddagen. Merkelig nok var Knut Bergersens «assorterte kolonialforretning» ikke stengt. Knut selv visste jeg var forsvunnet, ingen kunder så jeg heller. Men butikkdamen syntes nok at det måtte være «business as usual», og fortalte meg forholdsvis rolig at hun nettopp hadde hatt tyske soldater inne i butikken. De hadde forsynt seg med sjokoladebeholdningen og lagt fra seg noen papirlapper som de kalte «Schein» (provisoriske nødpenger som okkupasjonsmakten hadde latt forhåndstrykke) og som hun viste meg.
I løpet av et par dager våget flere og flere seg tilbake fra skogstilværelsen, og livet måtte gå videre selv om usikkerheten var der. Ubesvarte spørsmål var mange, og utallige rykter gikk. Kampene fortsatte oppover mot Kongsvinger, Brandval (blant annet ved Foss landhandleri) og videre i Solør mot Elverum og Rena.
Min eldste bror dukket opp en dag, utslått etter å ha opplevd bombingen av Elverum fra orkesterplass oppe i skogbrynet. Han hadde sammen med et par nord-odølinger tatt seg vesentlig skogleies til fots hjem. Bygdeveien på østsiden av Glomma i retning Sander fikk fra Skarnes en provisorisk brolegning av «slippers». Det var impregnerte jernbanesviller som det visstnok var et stort lager av på jernbanetomten.
Lokale karer ble blant andre tvangsutskrevet for å legge disse. Hvor lenge de ble liggende, husker jeg ikke, og troppetransportene stilnet vel av etter hvert også. Men det står for meg at brolegningen ble temmelig miserabel og begynte å flyte mer eller mindre i teleløsningen. Troppestyrkene brukte særlig østsiden av Glomma, for på den andre siden var Osbrua sprengt like før av norske styrker. Osåa kommer fra Storsjøen og munner ut i Glomma ved Osnabben.
«Jeg har aldri møtt en modigere mann.»
Jeg fikk senere en malende beskrivelse av sprengningen fra far da han dukket opp hjemme noen uker senere. Han hadde visst med god hjelp blitt trukket opp på planet av en liten lastebil etter at brua hadde gått i luften. Som et apropos til den svenske finlandsfrivillige kaptein Gösta Benckert, vil jeg her kommer tilbake til litt av det far senere fortalte om denne krigeren. Han var aktiv i forbindelse med denne sprengningen og senere i felttoget. Min far hadde som venn i mange år senere kontakt med ham, men korrespondansen er dessverre borte.
Jeg vil ta med avslutningen av en nekrolog i Aftenposten 28. mars 1990. Benckert var hedret med den høyeste militære æresbevisning, St. Olav med ekegren. General Johan Koren Christie slutter nekrologen slik: «For alle oss som fikk anledning til å se Benckert i virksomhet på Kongsvinger festning og senere, står han som et uforglemmelig eksempel, med sin vilje til å «gjøre noe» og sitt gå-på-humør. Han hadde imponerende evne til å opptre korrekt i de mange vanskelige situasjoner da han måtte ta vanskelige avgjørelser. Aller mest imponerte han ved sitt personlige mot. Jeg har aldri møtt en modigere mann.»
Vi fant en fallen tysk soldat på gulvet i et uthus
Trefningene ute ved Galgeberget ved riksveien rett syd for Skarnes var nylig over. Da tre—fire av oss våget oss utover dit trolig dagen etter, og vi kom til å åpne dørene til et gammelt uthus på Snekkermoen, fant vi en fallen tysk soldat på gulvet. Den unge soldaten (med Feldwebels distinksjoner har jeg senere fått vite) var nok trukket inn dit, og dødsårsaken var klar: En kule tvers gjennom hjelm og hode fortalte oss hvordan han under fremrykningen ute på myra hadde funnet sitt endeligt.
Det ble også første gang jeg stiftet bekjentskap med en tysk skaftegranat. Håndgranaten var ueksplodert, godt stukket ned i venstre skaftestøvel. På turen tilbake fra det spennende åstedet kan jeg minnes at vi fant patronhylser fra geværer og større skyts, spor i sne og terreng og andre smågjenstander som levende fortalte oss at det hadde gått hett for seg. Hull etter et større prosjektil tvers gjennom jernkonstruksjonen på den gamle Skarnes-brua vakte også oppmerksomhet, og er et varig synbart minne om hva vi hadde fått med oss på denne opplevelsesturen like etter trefningene.
Den unge idealistiske svensken falt i kamp i Østerdalen
Fra Galgeberget tar jeg også med et par andre historier: Blant de falne var en ung finlandsfrivillig, Sven Hartvig Poulsson fra Oslo. 21 år gammel stupte han her, og har senere fått sin minnestøtte reist av sine nære (arkitektfamilien). En annen minnestøtte kan også knyttes til en som deltok her: Noen år etter krigen besøkte jeg herregården Rottneros i Värmland. Jeg fikk øye på en grovt tilhugget støtte like ved hovedbygningen, minnesmerke over Pål Montgomery Påhlson, falt i Østerdalen i Norge i april 1940, 21 år gammel. Faren, brukspatron Svante Påhlson på Rottneros, kunne fortelle at hans unge idealistiske sønn hadde fulgt Gösta Benckerts "pluton", det vil si militærenhet, i finlandskrigen, deretter til Norge der han hadde deltatt i de første trefningene i Odalen og videre oppover.
Et tydelig tegn på at det sivile livet måtte begynne å funksjonere igjen, var da to brødre Jørgensen møtte opp hjemme en morgen for med en skjærebrenner å lage et digert hull i fars over to meter høye panserskap på kontoret. Far var jo fortsatt over alle hauger med eneste nøkkel til skapet i ryggsekken. Etter avtale mellom mor og Glommens Tømmermaalings hovedkontor i Oslo måtte skapet åpnes for å få tilgang til protokoller og dokumentr. Det gjaldt å få fortgang på tømmerdriften og fløtningen, det var allerede langt på våren.
Far var i «krigshumør» gjennom hele okkupasjonstiden
Og her kunne egentlig historien med enkelte små glimt fra distriktet våren 1940 ende. Det var innledningen til fem års okkupasjon som nok dagens mennesker synes de har hørt mer enn nok om. Men jeg føler likevel at jeg må få ned på papiret iallfall én skjellsettende opplevelse jeg hadde denne våren: Min far dukket opp hjemme ca. 1. mai, omtrent 20—30 kilo lettere i vekt, men fortsatt illsint over resultatet av «sin»krig, som offiser frustrert over manglende forsvarsforberedelser i Norge og over førkrigspolitikernes «unnfallenhet», et uttrykk som han alltid brukte. Han hadde ikke roet seg særlig og var i et slags «krigshumør» som han befant seg i stort sett gjennom hele okkupasjonstiden.
Far var gammel offiserskollega av oberst Birger Eriksen (begge født 1875), kommandant på Oscarsborg festning og ansvarlig for senkingen av krysseren Blücher tidlig om morgenen 9. april. Dette endret som kjent for de fleste hele invasjonsbildet og krigens videre gang. I første omgang ble kong Haakons og regjeringens flukt til Hamar mulig. Far hadde fått vite at obersten satt internert på Seiersten ved Drøbak. Han ville prøve å oppsøke ham, og jeg fikk være med.
Tyskerne lot far og meg besøke den internerte oberst Eriksen
En dag, jeg tror litt ut i mai, tok vi turen og fikk vite at den tidligere kommandanten hadde tilhold i et brakkeanlegg på Drøbak-siden. Uten at jeg vet hvordan min far klarte det, fikk vi av tyske myndigheter lov til å besøke ham i hans spartanske leilighet uten militære voktere til stede. Han ble behandlet med største ærefrykt av okkupasjonsmakten.
Det var en uforglemmelig opplevelse å høre en tilsynelatende avslappet og langt fra krigersk helt fortelle om da Blücher kom sigende innover gjennom et nesten ugjennomtrengelig tåkehav. Oberst Eriksen berettet om utviklingen fra minutt til minutt og om den totale uvisshet om hva som fulgte etter mastodonten i det trange sundet. Han snakket med en avslepet nordlandsdialekt (sønn av en væreier i Moskenes i Lofoten): «Jeg måtte ta avgjørelsen, selv om det var mot ordre fra høyeste hold. Så får det gå som det kan!»
Fant postkort på omkommet tysk sjøoffiser fra Blücher
Under det lange besøket som jeg aldri glemmer, kunne oberst Eriksen og far uforstyrret snakke sammen, mens jeg nok satt som en taus og måpende tilhører.
En av de helt spesielle opplevelser fra dette besøket sitter fast i minnet: Eriksen tok frem et postkort med bilde av Blücher på forsiden. Det var funnet på en omkommet sjøoffiser. Kortet var ferdigskrevet (i gotisk håndskrift) og stedfestet Oslo, Norwegen. Det hadde nok vært fuktig, men Eriksen kunne tyde skriften. Kortet var adressert til sjøoffiserens familie i Tyskland, og innholdet kunne fortelle at sjøreisen hadde funnet sted planmessig og uhindret. Oberst Eriksen kommenterte lakonisk: «Slik gikk det dog ikke!»
Beretningen er tidligere publisert i det lokalhistoriske bladet Solør-Odal, og er sendt Aftenposten av artikkelforfatteren.
